Informasjon om Lyme borreliose og urtebasert behandling av Lyme borreliose

Kardeborre – Dipsacus sylvestris

Matthew Wood

Matthew Wood er en av de mest kjente urtemedisinerne i dagens USA, med over 30 års erfaring fra feltet. Han er også en internasjonalt anerkjent og ettertraktet foreleser i urtemedisin. Han har skrevet seks bøker om urtemedisin utgitt av North Atlantic Books i California, bøker som har hatt og har stor innflytelse. Matthew Wood er registrert som urtemedisiner (Registered Herbalist) hos The American Herbalists Guild, som er ansvarlig for godkjenning av urtemedisinere i USA. Hans Master of Science grad i urtemedisin er fra The Scottish School of Herbal Medicine (godkjent av universitetet i Wales).

Boken The Book of Herbal Wisdom, utgitt i 1997, høstet lovende omtaler, og ett kapittel i særdeleshet har fått oppmerksomhet både fra dem som behandler pasienter med Lyme borreliose og av dem som har sykdommen. Kapitlet «Dipsacus sylvestris – Kardeborrerot» er en beskrivelse av urten som har vist seg å ha en helbredende virkning på Lyme borreliose. Det var Matthew Wood som gjorde denne oppdagelsen, og i kapitlet beskrives det hvordan han kom fram til at kardeborrerot kunne ha en slik virkning. I sin søken etter løsning utforsket han en sykdom beslektet med borreliose, nemlig syfilis, så vel som ulike tradisjoner som homøopati, tradisjonell kinesisk medisin (TKM) og vestlig urtemedisin.

Boken er en fagbok som er ment for dem som arbeider med urtemedisin og beslektede områder, og en del av informasjonen vil være ukjent for de av oss som ikke har dette som fag. Ikke desto mindre synes det viktig å gi en presentasjon av dette kapitlet, for det representerer tross alt starten på en ny fase for behandling av Lyme borreliose i urtemedisinsk sammenheng på midten av 90-tallet.

 

Kardeborre (Dipsacus sylvestris)

Kardeborre (Dipsacus sylvestris)

 

The Book of Herbal Wisdom

Dipsacus sylvestris  –  Kardeborrerot

Denne høye, ærverdige tistelen tilhører kardeborrefamilien (Dipsacaceae), som er nært beslektet med og minner om kurvplantefamilien (Asteraceae). Kardeborre er opprinnelig hjemmehørende i Europa, men ble innført til Amerika og er nå vanlig på mange udyrkede steder, spesielt i den nedre delen av Great Lakes området. Det er en toårig plante som første året danner en bladrosett ved bakken, og som andre året etterfølges av en høy, stiv stengel med en imponerende tettpakket blomsterstand i toppen.

Kardeborre er best kjent for sin praktiske anvendelse og økonomiske nytte (som varte fram til andre verdenskrig) som en slags børste som ble brukt til å karde, gre ut eller kamme ullfibrene i forbindelse med valking og toving. En spesiell variant, Dipsacus sativa, ble dyrket til dette formålet. Den viltvoksende varianten er kjent som Dipsacus sylvestris [Dipsacus fullonum i Europa].

Det finnes lite historisk tradisjon for bruk av kardeborre i vestlig urtemedisin. Dioskorides anbefalte roten for «hudsprekker og byller i baken». Plinius rapporterte at mark som ble funnet i frøhodene, ble lagt i en pose og båret rundt halsen som et middel mot tilbakefallsfeber. Gerard forsøkte dette og ble dypt skuffet. «De er bare helt nytteløse og verdiløse leketøy, noe jeg selv har bevist», sier han. «Jeg hadde en langvarig feberfrysning til tross for legens amuletter med mark i som hang rundt halsen min. Det var også edderkopper i et valnøttskall og andre slike dumme leketøy som eksentriske mennesker hadde skaffet meg, og som jeg ble tvunget til å bruke. Til tross for dette sier jeg at min hjelp kom fra Gud, for disse medisinene og andre slike ting hjalp meg overhodet ikke.» Kardeborre er uansett et middel mot tilbakefallsfeber.

Etter stakkars Gerards fortvilte erfaring med kardeborre, er det få som har forsøkt å bruke planten medisinsk. Kardeborre er praktisk talt ikke kjent i europeisk urtemedisin, ei heller blant de amerikanske indianerne. En lignende art brukes imidlertid mye i Kina.

Til tross for plantens beskjedne historie som medisinplante, ble jeg imponert over plantens potensiale som medisin da jeg så på kardeborren for første gang. De store, harde, høye stenglene som forblir harde gjennom vinteren til tross for at de er døde, syntes å indikere en affinitet til ben. Med visse mellomrom oppover stengelen sitter bladpar som er sammenvokst ved bladbasis slik at det dannes et beger som regnvann samles i. Dette må da virkelig være et middel for leddene og nyreessensen, tenkte jeg. Flere måneder senere traff jeg William LeSassier, en spesiell og begavet urtemedisiner bosatt i New York City. Han hadde brukt Dipsacus sylvestris basert på den tradisjonelle anvendelsen av urten i kinesisk urtemedisin.

Kardeborre er en av Williams favoritturter, og han hadde omfattende erfaring med den. Det eneste han fortalte meg i begynnelsen var at den er et middel for ledd som er blitt revet av, forstrukket eller forstuet. Jeg slo opp på kardeborre i Dan Benskys Chinese Herbal Medicine, Materia Medica for å utvide kunnskapene mine. Jeg ble ikke overrasket over å oppdage at kardeborre i Kina betraktes som et middel for nyre-jing eller nyreessensen.

I tradisjonell kinesisk medisin blir roten av Dipsacus japonica benyttet. Hvis man oversetter det kinesiske navnet, betyr det «å gjenopprette det som er skadet», og urten brukes ved skader på ledd og muskler. Man regner med at dette skjer ved å styrke nyreessensen og «lever blod», som er ansvarlig for henholdsvis leddenes og senenes styrke. Når nyreessensen er svak, går det ut over korsryggen og knærne. De blir svake, stive og verkende. Når det er underskudd på «lever blod», får ikke musklene og senene næring. De blir anspent og mer utsatt for skader. Kardeborre fremmer også blodsirkulasjonen og fjerner smerter og stivhet i områder som er blitt skadet. Den kan anvendes både innvortes og utvortes. Den brukes dessuten for å stoppe blødninger fra livmoren, forhindre abort og roe et rastløst foster.

Kardeborre (Dipsacus sylvestris)

Kardeborre (Dipsacus sylvestris)

Ved å følge disse enkle tipsene, oppdaget jeg raskt at kardeborre var et glimrende middel for leddskader. Gjennom egen og mine studenters erfaring, i tillegg til Williams undervisning, begynte jeg å lære mer om denne verdifulle planten. Kardeborre er spesielt nyttig for store, omfangsrike mennesker som har stor belastning på leddene, men dette gjør den imidlertid ikke uegnet for andre mennesker. Kardeborre er glimrende ved kroniske betennelser i musklene, noe som gir begrenset bevegelighet og store smerter. Deler av kroppen, slik som skulderringen eller korsryggen, kan bli betent og vanskelig å bruke, og noen ganger blir hele kroppen berørt. Kardeborre kan med hell brukes i kroniske tilfeller der personen har leddbetennelser, musklene er stive og såre og fungerer dårlig. «Den er for mennesker som var til gagn, men som mistet den evnen», forklarte William med en treffende beskrivelse. «De kom bort fra stien.» En av studentene mine kommenterte: «Den er for folk som trassig hopper inn i det med hodet først, og som må tåle konsekvensene av det.» Langsomt fikk jeg en dypere forståelse for kardeborrens anvendelighet og begynte å bruke den på mer alvorlige problemer.

Hvis du noensinne har erfart å få noe «slått i stykker» i livet slik at tilværelsen ikke fungerer som den skal og en vesentlig del av livet ditt ikke kan komme til uttrykk, da vet du hvor viktig det er at det finnes et middel som kan «gjenopprette det som er skadet».

 

De tre edle substanser

For å forstå kardeborrens natur må vi ha en forståelse for det kineserne kaller nyreessensen. Dette er et gammelt alkymistisk begrep som finnes i østen og i vesten.

Alle fenomener som var forbundet med genetisk betingede forhold, ble betraktet under ett av oldtidens folk. Dette gjaldt også utvikling av det som ble regulert hormonelt samt medfødte mønstre. De kalte dette essensen, og de oppfattet dette som en slags primærvæske. Alt liv oppstod fra denne essensen eller primærvæsken, og alle arter formerte seg ved hjelp av denne essensen. Den ble i høy grad betraktet som vann eller væske, og som kilden til seksuell og kroppslig utsondring. Etter hvert som essensen avtar i alderdommen, tørker kroppen ut, fruktbarheten minker og det iboende mønsteret begynner å brytes ned. Til slutt kan til og med den personlige identiteten forfalle til senil demens.

I alkymi er primærvæsken forbundet med kvikksølv ettersom dette metallet har en flytende form. De andre metallene må forvandles til føyelig og smeltbar væskeform før de kan foredles, mens kvikksølv allerede befinner seg i den tilstand ved romtemperatur. Kvikksølv betraktes derfor som «metallenes mor», og er det metallet som best kan representere essensen. Både i østen og i vesten ble essensen forbundet med kvikksølv. Den vanlige betegnelsen i Kina er imidlertid jing. Jing stammer fra roten av et ord som betyr å skille ut noe for å komme til kjernen.

I taoistisk alkymi er essensen en av de tre edle substansene som utgjør kroppens opprinnelige fundament. I Kina kalles de jing, chi og shen. I vestens alkymi kalles disse tre grunnprinsippene kvikksølv, svovel og salt.

I tradisjonell kinesisk medisin sies essensen å være lagret i nyrene, som ligger over det seksuelle organet og urinveiene. En viss mengde essens blir tilført ved unnfangelsen, noe som oppfattes som en form for genetiske blåkopi. Dette blir supplert via næring gjennom hele livet, men det grunnleggende mønsteret kan ikke endres vesentlig. Medfødte misdannelser klassifiseres som en alvorlig mangel på nyrens jing. Langsom lukking av fontanellene, utvikling av tennene, forsinket pubertet eller problemer med modning og aldring forbindes med mindre alvorlige mangler ved essensen. Disse tilstandene kan behandles.

Det antas at kroppens form utvikler seg fra nyreessensen. Essensen skaper og opprettholder alle seksuelle og hormonelle funksjoner gjennom hele livet, i tillegg til at den danner marg og benbygning. Benvev anses å være formet av nyrene. Problemer med utvikling av skjelettet er knyttet til essensen.

Den sykdommen som spesielt angriper nyreessensen, er syfilis ettersom den ødelegger de harde, strukturelle vevene i kroppen slik som ben, ledd, brusk og sener. Syfilis ødelegger dessuten organene som hormonene virker gjennom, dvs. kjertlene. Samtidig bryter den ned psykens iboende integritet og struktur ved å forårsake syfilisdemens. Da syfilis først oppstod i den gamle verden etter Columbus’ reise, spredte den seg raskt rundt i verden. I Europa, India og Kina dukket kvikksølv spontant opp som medisin for syfilis. Det var faktisk Paracelsus, den store alkymisten, som introduserte kvikksølv i den europeiske farmasien. Han la merke til at sykdommen ikke fantes i deler av Slovenia hvor kvikksølv ble utvunnet fra gruvene. Det ble raskt registrert at symptomene som kvikkesølvets gift forårsaket, minnet om symptomer på syfilis. Homøopatene hevdet at det fungerte i kraft av at «likt helbreder likt».

Den ubehandlede syfilitiker degenererer til et muskel- og skjelettvrak. Nesebrusken svekkes og brytes ned sammen med leddene. Personligheten mister både sin integritet og essens, så det virker som det mangler en del. Personens logikk later til å være mangelfull. I sin utadvendte fase er syfilitikerens typiske personlighet berømt i historiebøkene. Henrik VIII antas å ha vært en av dem, og det samme gjelder Idi Amin. Etter deres handlinger og utsagn ønsker man å spørre disse menneskene: «Hva – hvor er logikken her? Hvorfor kapper du av dronningens hode?» Det er ikke bare brutaliteten, men også det irrasjonelle som kjennetegner syfilitikeren i forfall.

Orientalske vismenn betraktet de tre substansene som «edle» ettersom de anses for å være livets grunnleggende byggeklosser. Dersom vi ødsler med våre indre ressurser, ignorerer dem eller lar dem gå til spille, hva slags liv vil vi da få? Da vil vi ikke lære av våre erfaringer, og vi vil ikke verdsette sjelens dype, indre følelser og bestrebelser. Vi vil heller ikke verdsette eller forsøke å være tro mot veien som Skaperen har lagt foran våre føtter. Dette kalles ettergivenhet ,og er kanskje hovedårsaken til sykdom som springer ut fra et spirituelt nivå. Det er ikke det samme som å si at all sykdom starter på et slikt opphøyd nivå, eller at vi, som kun er Moder Jords tjenere, kan fornemme våre pasienters dype, indre mysterier når de ikke selv kan det.

Hahnemann, homøopatiens grunnlegger, så at de syfilitiske trekkene var et vidtrekkende fenomen som til tider var direkte knyttet til sykdommen, av og til gikk i arv og enkelte ganger manifesterte seg som et mønster uavhengig av sykdommen. Hans teori om de tre kroniske miasmene gjenspeiler direkte den alkymistiske doktrinen om de tre primærsubstansene. De tre miasmene – psora, syfilis og sycosis (gonoré) – behandles med tre arketypiske midler – Mercurius vivus, Sulphur og Thuja occidentalis (Northern White Cedar). Etter hans tid har Natrium sulphuricum (Glaubers salt) blitt introdusert som den viktigste medisin for gonoré. Teorien om de tre kroniske miasmene er et forsøk på å beskrive og finne ut av de opprinnelige kildene til sykdom.

 

Kardeborre og nyreessensen

Så vidt jeg vet, er kardeborre et ypperlig middel for nyreessensen. Muskel- og leddsmerter, strukturens forfall, hjelpeløsheten og tap av mening osv. er forbundet med dette mønsteret. De høye, grove stilkene som står opprette også om vinteren minner om skjelettsystemet, og de begerlignede bladene fylt av vann leder tankene hen på nyreessensen og smøringen av leddene. Den kraftige, tornete stengelen kan gjenspeile skader og smerter i store nerver, slik som isjiasnerven.

Kardeborre (Dipsacus sylvestris)

Kardeborre (Dipsacus sylvestris)

En vanlig form for syfilitisk miasme i dag er borreliose. Dette er egentlig en slags «hjortedyrsyfilis» som overføres av flått. Spiroketen stimulerer veksten av gevir hos hannhjortedyret, men den arter seg som en syfilislignende infeksjon hos mennesker. Borreliose overføres fra hjortedyr til mennesker via flått som har sugd blod fra hjortedyr. Etter å ha trengt inn i kroppen gjennom et flåttbitt, borer spiroketene seg inn i musklene hvor de slår seg ned for å leve. Her forårsaker de kronisk betennelse og smerte, og ødelegger muskler og ledd. Folk blir som nedbrutte «syfilitikere i tredje stadium», slik det er beskrevet i gamle medisinske lærebøker.

Det har vist seg at kardeborre er et kraftig middel mot borreliose. I de siste to årene har jeg sett kardeborre helbrede fem av fem tilfeller med borreliose, enten basert på blodprøver eller personenes egne erfaringer med sykdommen. Fire av disse var tilfeller der medisinske tester viste klar eller delvis forekomst av borreliose. I et av tilfellene ble ikke borreliose påviste, og det kan ha vært noe annet.

Det første tilfellet var dramatisk. I flere år hadde jeg kjent en middelaldrende kvinne som hadde hatt borreliose i fem år. Hun ble til slutt henvist til å motta sosialstøtte og levde et liv innendørs som funksjonshemmet. Jeg forsøkte å hjelpe henne noen ganger uten å lykkes. Hun bønnfalt meg om å gi henne et middel og ga meg noen hint. Dette fikk meg til å tenke på kardeborre, og hun kom og hentet noe på gården. Etter to uker på tinkturen (tre dråper, tre ganger daglig) fikk hun et utslett på kjønnsorganene. «Så du har hjortedyrsyfilis», spøkte jeg. Etter tre og en halv uke var alle hennes fire blodprøver negative for første gang på fem år. Hun følte seg mye bedre. «Denne planten når fram til selve virkningsmekanismen for det autoimmune systemet», kommenterte hun. «Hjortedyrstammen takker deg», tilføyde denne Mdewakantankvinnen fra Dakota. «De liker ikke å være bærere av denne skrekkelige sykdommen.»

En måned senere fikk jeg en ny mulighet til å bruke kardeborre i et lignende tilfelle hvor det ikke forelå borreliosepatologi. En 35 år gammel kvinne led av omfattende, kroniske helseproblemer som også hadde ført til at hun levde på sosialstøtte. Hun hadde en stor kropp og var blitt stadig mer overvektig de senere årene. Selv det å gå rundt i leiligheten, slet på musklene. Hun var en spaltet personlighet. På et tidspunkt led hun av diaré i over ett år; hun hadde blitt behandlet for syfilis minst en gang (en av hennes personligheter hadde likt å være prostituert, betrodde hun meg), hadde kronisk skjedekatarr, kraftige sammenvoksninger i buken som følge av brokk og tarmkirurgi, samt et mangfold av problemer som kulminerte i en overbelastet og infisert galleblære. På et tidspunkt ble hun sønderknust da hun fikk vite at hun ikke var HIV-positiv. («I det minste ville det vært et navn på det jeg har», forklarte hun.) Etter at galleblæren ble fjernet, stoppet diaréen en stund, men såret utsondret materie i åtte måneder. Det var minst fire kraftige byller i området, og såret etterlot seg et enormt forvridd arr som du kunne putte fingeren inn i helt opp til det første fingerleddet.

Jeg tenkte på kardeborre på grunn av de istykkerrevne musklene og tok med en flaske til henne. I løpet av kort tid følte hun at musklene «omplasserte seg» inne i buken. Deretter fikk hun et brennende genitalt utslett. Et hudlag løsnet fra kjønnsorganene i løpet av 24 timer. «Det kjentes ut som om noen helte syre på meg.» Smerten var uutholdelig, og jeg måtte gi henne noe (en dose homøopatisk Nitricum acidum 30x) for å undertrykke den. Hun fortsatte med kardeborre, og resultatene var raske og utrolige. Innen en uke var arrets dybde redusert til det halve, og det forvridde arret ble borte sammen med store deler av sammenvoksningene: musklene ble reparert og endret seg faktisk i form og plassering. Hun minket en tomme (2,54 cm) i livvidde, og hun ble nærmest gjenfødt med mental klarhet. Måten hun beveget kroppen på når hun gikk, endret seg fra en ubekvem rykkete måte til en flytende bevegelse. Helbredelsen fortsatte i det hun gikk ned svært mye i vekt, sammenvoksningene forsvant praktisk talt, og hun både så ut som og følte seg som et nytt menneske.

Flere måneder senere ringte en kvinne meg for å spørre om bruk av kardeborre i forbindelse med borreliose. Hun hadde fått en positiv diagnose da hun fikk et flåttbitt på låret seks år tidligere. Hun fikk det klassiske ringformede utslettet rundt bittet samt den vanlige behandlingen med kraftig antibiotika. På stedet der flåtten hadde bitt henne, var det et sår som aldri hadde forsvunnet. Hun hadde de vanlige symptomene: muskel- og leddsmerter, utmattelse og tap av mental klarhet. I tillegg hadde hun også hjertebank. Hun tok tinkturen, tre dråper to ganger pr. dag. Etter ti dager forsvant såret. Hun opplevde en reell forverring inntil symptomene minnet henne om de verste episodene hun noensinne hadde opplevd. Så begynte alt å letne: Etter en måned hadde hun bare et lite utslett av «blodblemmer» på låret, og hun følte at hun var kurert. Hun snakket svært begeistret om bedringen, og takket Gud for helbredelsen.

Ett år senere ble jeg bedt om å sende en flaske kardeborre til en kvinne i Wisconsin som hadde hatt så mye vondt på grunn av borreliose at hun måtte slutte å arbeide som leder ved sin lille bedrift. Hun var plaget av de vanlige muskel- og skjelettsmertene sammen med en forferdelig mental svekkelse. Etter tre måneder fikk jeg tilbakemelding gjennom vennene hennes. Symptomene ble bedre ovenfra og ned. Først hodet, så kroppen ned til livet. Hun var i stand til å gå tilbake til arbeidet. Dette var det siste jeg hørte om denne saken gjennom venner.

Musklenes evne til å bevege seg er avhengig av små kryssfibre som beveger muskelcellene eller -fibrene. Når muskelvevet beveger seg på en målrettet måte, retter muskelfibrene seg ut og beveger seg i overensstemmelse med hverandre. Dette minner om hvordan kardeborrehodene ble brukt til å «kamme» ullfibre.

 

Kardeborre godkjent av hjortedyrene

Kardeborre godkjent av hjortedyrene

Kardeborre godkjent av hjortedyrstammen

Noen få uker etter min første erfaring med bruk av kardeborre for borreliose, gikk jeg ut bak låven for å beundre planten. Der, i nysnøen under månelyset, så jeg spor av hjortedyr som kom til det vesle jordstykket fra alle retninger. Jeg ble forbløffet, og mintes hva min venninne hadde sagt om hjortedyrstammen. Ett år senere nevnte jeg denne observasjonen på en konferanse i Boulder. Urtemedisiner Terry Willard fra Calgary, Alberta konstaterte med forundring at han hadde sett det samme fenomenet. Kardeborre er sjelden i Calgary. Hjortedyrene kom fra alle retninger til jordstykket hvor det vokste kardeborre. Terry tilføyde at gevir fra hjortedyr blir brukt i Kina til behandling av borreliose. «Det er herlig å dele erfaringer med andre urtemedisinere», kommenterte han. «Når de peker på felles erfaringer du ikke engang var oppmerksom på før de snakket om det . . . vet du at du observerer noe som er sant.»

 

Framstilling og dosering

Kardeborre er toårig, men de unge plantene springer ukuelig ut hele sommeren igjennom, så det er best å plukke de store uansett når på sommeren den primære rosetten med blader har fått en stor omkrets. De kan tørkes på vanlig måte. I kinesisk urtemedisin blir røttene ristet med salt for å lette virkningen på nyrene, og de blir varmet i eddik for å forbedre evnen til å redusere smerte og fremme blodsirkulasjon. Jeg lager en tinktur ved å trekke opphakkete friske røtter i vodka. Jeg bruker kun en liten dose, 1-3 dråper, 1-3 ganger daglig. I et alvorlig, kronisk tilfelle kan til og med dette føre til en forverring av symptomene. Hvis det skjer, må doseringen reduseres, eller man holder opp med å bruke tinkturen en tid.

Kardeborre tilhører kardeborrefamilien (Dipsacaceae), som er nært beslektet med kurvplantefamilien (Asteraceae), og planten har da også mange egenskaper til felles med medlemmer av kurvplantefamilien. Storborre (Arctium lappa) har blitt brukt mot syfilis. Feberhjortetrøst (Eupatorium perfoliatum) og løvetann (Taraxacum officinale) har også blitt foreslått som kur mot borreliose.

 

For leverandører av Tincture of Teasel Root, se oversikten Leverandører av urter.

For en oppskrift på hvordan man lager sin egen tinktur av kardeborrerot, se Lady Barbaras artikkel:
Making Teasel Root Tincture.

 

Foto av kardeborre øverst på siden:
Copyright: /123RF Stock Photo

Foto av hjortedyrene:
Copyright: / 123RF Stock Photo

Publisert 11.06.2013
Revidert 04.04.2015
Lenker oppdatert 11.08.2016

Startside

Bakgrunnsfoto: Kardeborre