Informasjon om Lyme borreliose og urtebasert behandling av Lyme borreliose

Paradigmeskiftet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Laila Wold

Begrepet paradigmeskiftet anvendes i forbindelse med forandringer i modellen samfunnet benytter for å forklare virkeligheten, og ble i sin tid beskrevet av vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn. I en artikkel på Norsk Lyme Borreliose-Forenings nettside refererer Erna Solberg til dette begrepet. Hun nevner det i forbindelse med at det er høstet nye erfaringer med behandlingsmetoder for Lyme borreliose de senere årene som later til å rokke sterkt ved gjeldende oppfatninger i Norge om hva som er adekvat behandling for sykdommen. Hun etterlyser forskning på disse metodene.

Begrepet paradigmeskiftet benyttes ikke minst i møtet mellom alternativ behandling og skolemedisinsk behandling. I NOU1998:21 Alternativ medisin sies det: «Mange alternativmedisinske utøvere hevder at man i dag er i ferd med å få et paradigmeskifte, og at konflikten mellom det gamle og det nye paradigmet speiles i motsetningene mellom den alternative medisinen og skolemedisinen. » (s. 52)

I Norge har det foreløpig ikke vært noen debatt i det offentlige rom om ulike tilnærminger til behandling av borreliose avhengig av om det brukes skolemedisinske eller alternativmedisinske løsninger. Begrepet «alternativ» er imidlertid benyttet i forbindelse med omtale av kontroversiell skolemedisinsk behandling, se f.eks. Vern barn mot politisk flått, Den politiske flåttenSmitte med “kronisk borreliose” på internett. Dette er egnet til å skape forvirring, for begrepet «alternativ» benyttes vanligvis for behandling som ikke kan kalles skolemedisinsk. Behandling med antibiotika, enten den er kortvarig eller langvarig, er å betrakte som en skolemedisinsk behandling. Behandling som har elementer både fra skolemedisinen og alternativ medisin, kalles gjerne integrert medisin.

Det har imidlertid vist seg at alternativ medisin / behandling, som ikke har sitt utspring i skolemedisinen, har mye å tilby det gjelder behandling av borreliose. Det later ikke til at dette i særlig grad er utprøvd i Norge ennå. Derimot er det kjent i USA, og også ellers i Europa, f.eks. i Tyskland. I boken Healing Lyme Disease Naturally av den tyske medisinske antropologen og etnobotanikeren Wolf D. Storl, beskrives en urt som får mye omtale på Flåtthjelp, roten av kardeborre (Dipsacus sylvestris / D. fullonum). Denne urten hjalp forfatteren å gjenvinne helsen helt og fullt da han fikk borreliose, og i boken refereres det til mange andre mennesker som har erfart det samme. Roten av kardeborre har også gitt undertegnede livet tilbake etter flere år med udiagnostisert nevroborreliose, noe som til og med er dokumentert gjennom to hjerneskanner (se To små flåttbitt). Storls bok omtaler dessuten andre urter som er funnet virksomme for behandling av borreliose. To amerikanske urtemedisinere, Matthew Wood og Stephen Harrod Buhner, har vært pionerer når det gjelder å utforske urter som kan benyttes for å behandle borreliose. På midten av 90-tallet kom Wood fant fram til at kardeborre er en virksom urt i denne sammenheng, noe som ble kjent gjennom The Book of Herbal Wisdom. Buhner, som både er urtemedisiner og psykoterpeut, og som dessuten i perioden 2006-2013 drev nettstedet Buhner Healing Lyme, der folk – gratis! – kunne stille ham spørsmål om ulike sider ved behandling av sykdommen, har utviklet behandlingsopplegg basert på bruk av urter. Hans bok Healing Lyme – Natural Healing and Prevention of Lyme Borreliosis and Its Coinfections beskriver i detalj de ulike oppleggene.

Ettersom det har vist seg at urter kan være til stor hjelp i behandling av denne sykdommen som skolemedisinen, verken i Norge eller andre steder i verden, har noen udiskutable gode løsninger for, bør også urter inkluderes. I Storls bok drøftes det om borreliose er en sykdom som vil føre til at vi i større grad kommer til å gjøre bruk av naturens egne ressurser, ettersom det later til at de konvensjonelle behandlingsmetodene for borreliose ikke er adekvate. Begrepet paradigmeskiftet brukes også av Storl i denne sammenhengen.

Boken har forøvrig en interessant framstilling av et tidligere paradigmeskifte i historien da en nær slektning av Lyme borreliose herjet som verst, nemlig syfilis (1550-1650). Det er ikke alle som vet at de to sykdommene anses for å være beslektet, men de har begge til felles en spiralformet bakterie, en spiroket. Selv om det er forskjeller i måten smitten skjer på, er det ikke desto mindre likheter i hvordan sykdommen manifesterer seg. Ifølge Storl skjedde det et paradigmeskifte i samfunnet da man forsøkte å finne måter å helbrede syfilis på. Den tidens paradigmeskifte innebar at man fjernet seg fra bruk av urtemedisiner samtidig som man distansert seg fra det mystiske og det intuitive. For Storl er det nærmest som ringen er sluttet, ettersom det tyder på at antibiotika har sine begrensinger når det gjelder behandling av Lyme borreliose, mens urter har vist seg å være til stor hjelp.  Av den grunnn er det naturlig for forfatteren å spørre om det er i ferd med å skje et paradigmeskifte nå. (Storl 2010: 274-283; 288)

Imidlertid er borreliose er en så alvorlig sykdom at alle stener må vendes, og selv i urtemedisinske kretser er det ulike syn på effekten av antibiotika i denne sammenhengen. I boken Healing Lyme redegjør Buhner for sitt syn på bruken av antibiotika. Buhner sier at hans standard kriterium for bruk av antibiotika er at det må være betydelig fare for død eller invaliditet. I motsatt fall vil ikke lenger antibiotika være en valgmulighet om kort tid, sier han. Han er ikke tilhenger av bruk av antibiotika, og han har skrevet to bøker der dette tema omtales. Imidlertid mener til og med Buhner at den alvorlige graden av invaliditet som kan ramme en borrreliainfisert person, rettferdiggjør bruk av antibiotika. Han understreker at for mange mennesker er antibiotika svært effektiv for å behandle borreliose, og at en rekke alvorlig syke personer har opplevd mirakuløse forandringer i symptomer når de har fått slik behandling. Det er mennesker som har gått fra å være avhengig av rullestol og forhindret fra å leve et normalt liv, til å fungere normalt igjen etter riktig diagnose og behandling med antibiotika. (Buhner 2005: 6-7)

Buhner påpeker at en antibiotikakur på 10-28 dager på ingen måte er tilstrekkelig for alle, og at for 40 prosent av de infiserte er det ikke nok. Videre nevner han at så mange som 35 prosent får tilbakefall. Buhner viser også til at enkelte studier har dokumentert at en lengre kur i tidlig fase av infeksjonen reduserer faren for tilbakefall. Den alvorlige konflikten mellom leger som er uenige om antibiotikakurens varighet, beskrives også, en konflikt Buhner forøvrig mener bunner i økonomiske hensyn. Det antas at forsikringsselskaper i USA, som betaler for mestparten av den medisinske behandlingen, ikke er interessert i å finansiere langvarige antibiotikakurer. Buhner sier det er svært beklagelig at leger som har funnet det nødvendig å gi pasienter langvarige antibiotikakurer, har blitt truet med å bli fratatt lisensen dersom slik praksis ikke opphørte. Dette anses for å være spesielt kritikkverdig all den tid det finnes omfattende dokumentasjon på at langvarige antibiotikakurer virker. (Buhner 2005: 56-57)

Wood sier at antibiotika kan kurere borreliose og dens koinfeksjoner i den første fasen. Derimot mener han det er vanskelig for antibiotika å nå bakterien når den er ute av blodomløpet og har trengt inn i vevet, selv om han har sett eksempler på at antibiotika har kurert kroniske tilfeller. Imidlertid har han sett at bruk av antibiotika samtidig med roten av kardeborre, har gitt ønskede resultater. (Se Kardeborrerot som forbundsfelle )

Både Stephen Harrod Buhner og Matthew Wood er selvfølgelig, som Wolf D. Storl, ivrige talspersoner for urtebasert behandling av borreliose og slik sett eksponenter for et kommende paradigmeskifte. De har begge mange års erfaring med vellykket behandling av pasienter som er rammet av sykdommen.

Det er gode nyheter, og det bør derfor skapes rom for at den urtemedisinske tradisjonen i sin helhet for alvor tas inn i varmen. Dette vil trolig være helt påkrevet for å finne løsninger på hvordan det økende antall borreliainfisert mennesker skal kunne behandles. Med andre ord, i tillegg til ytterligere forskning på skolemedisinsk behandling, må også forskningen inkludere urtemedisin og dens tilnærming til helbredelse av sykdom. Det kan kanskje by på noen overraskelser når dette skal gjøres, fordi en urtemedisiners tilnærming til sitt fag skiller seg fra den skolemedisinske på mange måter, men ikke desto mindre bør den vies oppmerksomhet.

Et eksempel på en slik tilnæring er Matthew Woods oppdagelse av kardeborre som en helbredende urt for borreliose. Når Wood utforsker ulike tradisjoner og mulige urter som kan benyttes for å lege en sykdom, anvender han det han kaller en “intuitiv tilnærming”. I forordet til Storls bok Healing Lyme Disease Naturally sier Wood at intuisjonen er selve grunnlaget for en holistisk medisin, fordi intuisjonen er den delen i oss som søker etter helhet. Når han som urtemedisiner bruker sin intuisjon, oppdager han mønstre, ser helheten og kan således behandle pasienten på en helhetlig måte. Han sier at denne siden ved alternativ medisin fremdeles ikke er akseptert av skolemedisinen, og at den derfor fortsatt er «alternativ».

Han beskriver hvordan den intuitive, på samme måte som en materialist, har behov for å studere massevis av løsrevne fakta og ideer før man får den a-ha opplevelsen som skjer når alle de ulike delene forenes til en helhet. Han forteller at det var nødvendig å skaffe informasjon fra ulike kilder for å komme fram til kardeborre som et middel. Ettersom borreliose forårsakes av en spiroket som er beslektet med syfilisbakterien, kunne studiet av en gammel sykdom si noe om den nye sykdommen, mente han. Syfilis angriper de harde strukturene i kroppen slik som ben, brusk, sener og ledd. Samtidig bryter den ned sinnet.

I homøopatien opereres det med begrepet «syfilitisk miasme». En miasme «betegner den kroniske påvirkningen fra en underliggende lidelse som et individ har pådratt seg eller arvet». (Lockie & Geddes 1996:19) Gjennom homøopatien lærte Wood at ulike grader av syfilis således kunne bli værende dypt i kroppens kjerne, og at innimellom ville symptomene dukke opp på nytt, på samme måte som ved borreliose. Fra tradisjonell kinesisk medisin lærte Wood om jing (nyreessensen) som angripes av syfilis. I den tradisjonen anses det bl.a. at jing står bak utviklingen av ben og de harde, strukturelle vevene i kroppen. Denne oppdagelsen førte Wood videre til den varianten av kardeborre som brukes i Østen, Dipsacus japonica, for i den delen av verden anses kardeborre for å være et glimrende middel mot svekkelse av jing, dvs. de harde, strukturelle vevene i kroppen. Det siste leddet i oppdagelsen kom gjennom det Wood hadde lært av sin egen lærer, LeSassier, om den vestlige varianten av kardeborre, Dipsacus sylvestris. LeSassier hadde fortalt ham at den hadde de samme egenskapene som den østlige, og at kardeborre var et utmerket middel for alvorlig skade på muskler, ben og ledd, hvilket jo er gjenkjennelig problemer for dem som er rammet av borreliose. (Storl 2010: XI; Wood 1997: 233- 241; Kardeborre – Dipsacus sylvestris) I dag brukes kardeborre for behandling av borreliose i USA, og det har vist seg at urten også kan brukes mot borreliose i Europa.

Tilbake til paradigmeskiftet har det skjedd en viss utvikling i Norge når det gjelder oppmerksomhet rundt alternativ behandling. Den norske offentlige utredningen NOU 1998:21 Alternativ medisin, Aarbakkeutvalgets utredning, kan trolig sies å være starten på at det offentlige begynte å forholde seg til at det eksisterer utallige former for alternativ behandling i Norge. Som følge av Aarbakkeutvalgets arbeid og den påfølgende høringsrunden, ble det vedtatt en ny lov, Lov om alternativ behandling av sykdom, kalt Alternativbehandlingsloven (albhl). Loven trådte i kraft 1 janur 2004. Den gamle Kvakksalverloven ble opphevet.

I etterkant av Aarbakkeutvalgets utredning ble Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, NAFKAM, etablert i 2000. NAFKAM er tilknyttet universitetet i Tromsø. I 2008 ble NAFKAM utnevnt som Verdens Helseorganisasjons (WHO) første samarbeidssenter for tradisjonell medisin i Nord-Europa. Det finnes kun ett annet tilsvarende WHO samarbeidsenter i Europa (Milano).

Ifølge omtalen på overnevnte nettadresse, skal NAFKAM som WHOs samarbeidssenter «Fremme global kommunikasjon og informasjonsutveksling innen folkemedisin og alternativ behandling, samt utvikle passende metodikk for, og fremme biologisk, klinisk og epidemiologisk forskning på feltet.» Videre skal NAFKAM «blant annet skal samarbeide med WHO om analyse av globale undersøkelser, bidra til at forskningsmetodene blir enda bedre, øke kompetansen om feltet hos fagfolk og helsepersonell, samt  delta i samarbeidsprosjekter innen forskning og informasjonsvirksomhet om folkemedisin og alternativ behandling.»

Når det gjelder WHOs omtale av tradisjonell medisin, kan man hos NAFKAM lese følgende:

«WHO definerer tradisjonell medisin som summen av kunnskaper, ferdigheter og praksis basert på teorier, erfaringer og oppfatninger hos urfolk i ulike kulturer, som brukes til å forebygge, diagnostisere, forbedre eller behandle fysiske eller psykiske lidelser.

  • Tradisjonell medisin kan behandle ulike smittsomme og kroniske tilstander, og flere nye medisiner er utviklet på bakgrunn av planter og urter som er kjent brukt i flere tusen år.
  • I enkelte land er opptil 80% av befolkningen avhengig av tradisjonell medisin som deres primære helsetjeneste.
  • Naturmidler er den mest lukrative form for tradisjonell medisin, og den samlede globale årlige omsetning av den er på flere milliarder dollar hvert år.»

WHOs  mer utdypende omtale av tradisjonell medisin kan leses under Traditional and complementary medicine.

På bakgrunn av denne informasjonen, kan det være fristende å spekulere i om bruken av og forskning på kardeborre og andre urter for å bekjempe det som kan se ut til å være en global epidemi, Lyme borreliose, kunne få innpass i dette norske samarbeidet med WHO om tradisjonell medisin.

Det viser seg imidlertid av NAFKAM er i hardt vær. NAFKAM har fått kritikk, både fra skolemedisinsk og alternativmedisinsk hold. I artikkelen Trenger vi Nafkam? i Morgenbladet 15. juli 2011 (ikke tilgjengelig i nettutgave pr. 09.08.2016), avvises ikke bare NAFKAM, men alternative behandlingsmetoder i sin helhet av en professor i medisin. På den annen side har Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon publisert flere artikler som uttrykker sterk kritikk av NAFKAM, bl.a. for å være «ikke bare et maktovergrep mot alternativ medisin, men mot folk flest» (NAFKAM, nok et eksempel på maktarroganse?). Kritikken går bl.a. ut på at NAFKAM setter fagpersoner med alternativmedisinsk kompetanse på sidelinjen, mens legers posisjon blir ivaretatt. I sistnevnte artikkel sies det blant annet at «Det er vanskelig å fatte at politikere i et demokratisk samfunn overser, eller tier i hjel at 51 % av det norske folk velger alternativt framfor skolemedisin.»

En annen side ved bruk av urter er Statens legemiddelverks meget restriktive bestemmelser med hensyn til hva som er tillatt å bruke. Urter klassifiseres som

  • ikke-legemiddel (tidligere kalt handelsvare)
  • legemiddel
  • reseptpliktig legemiddel

De to siste har omsetningsrestriksjoner i Norge, og kan således være vanskelig å få tilgang til, jf. Legemiddelverkets Urteliste. I Flåtthjelps Urteoversikt, som lister opp 50 urter virksomme for behandling av ulike borreliosesymptomer, er 8 klassifisert som legemiddel, 8 som reseptpliktig legemiddel og 10 er ikke klassifisert. Den sistnevnte gruppen kommer per definisjon i kategorien legemiddel. Med andre ord er i overkant av 50 prosent av disse urtene klassifiert som legemiddel eller reseptpliktig legemiddel. I USA, f.eks., kan de derimot benyttes til behandling av borreliose.

I det glimrende nye standardverket Medisinplanter i Norge – Helsebringende vekster i naturen av Rolv Hjelmstad, utgitt av Gyldendal 2012, omtaler forfatteren konsekvensene av Legemiddelverkets politikk på dette området og sier «Dette har medført at vi i Norge har begrenset tilgang på mange medisinske urter. Men verken Legemiddelverket eller andre offentlige kontrollorganer kan hindre folk i å tilegne seg kunnskap om hva de kan finne av helsebringende vekster i naturen, eller forby oss å plukke vår egen medisin gratis i skog og mark. Når mange nå ser at de ikke får den hjelpen de håper på gjennom det offentlige helsevesenet, innser flere og flere at de må ta ansvar for egen helse og forsøke å behandle en del av sine plager på en enkel og naturlig måte.» (Hjelmstad 2012: 7)

Både på bakgrunn av uttalelser formidlet gjennom Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon og Legemiddelverkets restriktive bestemmelsene når det gjelder bruk av urter, er det kanskje liten grunn til å øyne håp om at den urtemedisinske tradisjonen, inkludert bruk av og forskning på kardeborre og andre urter, skal bli tilgodesett i Norge. Men igjen, Lyme borreliose er en så alvorlig sykdom at alt som kan tenkes å bidra til å helbrede sykdommen må vies oppmerksomhet. Det er å håpe at norske helsemyndigheter nå tar dette på det største alvor. Velkommen til paradigmeskiftet!

 

Kilder:

Buhner, Stephen Harrod, Healing Lyme, 2005

Hjelmstad, Rolv, Medisinplanter i Norge, 2012

Lockie, Andrew & Geddes, Nicola, Den store boken om homeopati, 1996

Storl, Wolf D., Healing Lyme Disease Naturally, 2010

Wood, Matthew, The Book of Herbal Wisdom, 1997

 

Internettkilder:

Den politiske flåtten, Aftenposten 21.11.2012

Lov om alternativ behandling av sykdom / Alternativbehandlingsloven (albhl)

NAFKAM, nok et eksempel på maktarroganse?, Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon

Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin   (NAFKAM)

NOU 1998:21 Alternativ medisin

Smitte med “kronisk borreliose” på internett, epidemi.as

Traditional and complementary medicine, WHO

Urtelisten, Statens legemiddelverk

Vern barn mot politisk flått, Henrik Vogt

WHO samarbeidssenter

Foto: kotangens / 123RF Stock Photo

Publisert 13.06.2013
Lenker oppdatert 09.08.2016

Startside

Bakgrunnsfoto: Kardeborre